I dag er Anne Grete Preus norsk rocks ubestridte førstedame, og jeg tror årsaken er at hun gjennom 30 år som plateartist aldri har latt seg avspore. Ikke av trender, ikke av kritikere og slett ikke av fulle folk som knuser plater. Litt av hemmeligheten er at alt artisten Anne Grete gjør, det styres innenfra. I en markedsstyrt musikkverden har hun hatt den typen påståelig, indre trøkk som skaper sitt eget marked. En venn av meg sa det slik: ’Anne Grete har aldri rotet seg bort’. Det er en god observasjon, (…)

På sin nye plate, den første etter at hun nå har fylt 50, er det skillet mellom drøm og lengsel som slår meg sterkest. Den store og fjerne drømmen har ikke blitt borte, men den har fått en god hånd å holde i gjennom den litt mindre, litt nærmere lengselen. Som vanlig inneholder skiva rike porsjoner undring, angst og fortvilelse, men det er understrømmen av lengsel som dominerer uttrykket. Lengsel etter en medmenneskelighet som rett og slett ikke får lov til ikke å være der. Lengsel etter dette som stadig betyr noe når alt det andre er sagt og gjort.

Herman Willis